mandag 27. februar 2012

Baksiden av medaljen

Festbrems? Bakstreversk miljøverner? Riktig korrektiv? Avgjør selv. Her er innlegget mitt i Morgenbladet denne uka, Baksiden av medaljen: brasiliansk imperialisme. Du finner det også nedenfor.

Urfolk i bolivia marsjerer flere hundre kilometer fra Amazonas til La Paz i protest mot byggingen av en motorvei gjennom urfolksterritoriet kjent som TIPNIS. Veien er i hovedsak et brasiliansk prosjekt. Foto: Noah Friedman-Rudovsky.

Årsaken til at jeg skrev innlegget var Maren Næss Olsens svært leseverdige, men dessverre noe ensidige, reportasje i samme avis for to uker siden, kalt Verden i krise, Brasil på ferie. Den lovpriste framskrittene i Brasil, men overså de som betaler den høyeste prisen for Brasils vekst - Sør-Amerikas urfolk og miljø.

Den samme unnlatelsessynden gjør store deler av norsk presse seg skyldig i for tiden. Et annet eksempel fra februar er Bodil Fuhrs kommentar i Aftenposten Dilmas diskrete diplomati. Et tredje er E24s hallelujadekning av norsk oljeindustri Petrobras-kontrakter vil gi 190 milliarder, basert på Finansavises like ensidige oppslag om samme sak.

Nå skal selvfølgelig ikke alle saker ta for seg de negative sidene ved Brasils utvikling, eller mangel på utvikling. Men noen ganger kan man få inntrykk av at Brasil er et latinamerikansk Skandinavia. Slik er det definitivt ikke. Jeg ønsker meg mer balanse, derfor innlegget i Morgenbladet.

Her er teksten slik den ble sendt inn:



Brasil: Baksiden av medaljen
 
I en femsiders reportasje i Morgenbladet 10. februar tegnes et vakkert bilde av det moderne Brasil. Journalist Maren Næss Olsen skriver perspektivrikt og innsiktsfullt, men overser dessverre dem som betaler den høyeste prisen for landets voldsomme vekst de siste årene: Sør-Amerikas urfolk og miljø.

Mye har gått bra i Brasil det siste tiåret. Økonomien har vokst kraftig samtidig som en aktiv, statlig fordelingspolitikk har løftet 20-30 millioner mennesker ut av fattigdom. Avskogingen i Amazonas er rekordlav, homofilt partnerskap er blitt tillatt og endelig er en sannhetskommisjon opprettet for å undersøke drap, tortur og forsvinninger under militærdiktaturet (1964-1985). Men medaljen har en bakside. I sin streben etter økonomisk vekst ofrer Brasil langt på vei hensynet til miljø og urfolk.

President Dilma Rouseff argumenterer i The Economists magasin The World in 2012 for ”en mer bærekraftig økonomisk modell”. Det er kan ingen være uenige i. Hun sier videre at Brasil sammen med sine naboland har utviklet seg langt fra ”en fortid herjet av slaveri og rovdrift på jorda og dens urfolk.”

Forholdene er selvfølgelig bedre enn under slavetiden. Men "rovdrift på jorda og dens urfolk" er for Brasils miljø- og urfolksbevegelse en god beskrivelse av Dilma Rouseffs politikk i dag. Hennes første år ved makten, hevder de, representerer et historisk tilbakeskritt for miljøet og hensynet til urfolks rettigheter.

Utbyggingen av verdens tredje største vannkraftverk – Belo Monte – med tilhørende menneskerettighetsbrudd og avskoging i hjertet av Amazonas er et aktuelt eksempel. Det samme er svekkelsen av en tidligere god skoglov, selve kjernen i det rammeverket som har gjort det mulig for Brasil å redusere avskogingen så kraftig de siste årene. Et tredje eksempel er at president Rouseff, uten behandling i Kongressen, ved et pennestrøk forminsker en rekke nasjonalparker i Amazonas for å legge til rette for flere omstridte vannkraftprosjekter.

Brasil investerer også tungt i energi og infrastruktur i sine naboland. Investeringenes omfang og natur, spesielt i Amazonas, omtales stadig oftere som brasiliansk imperialisme. Den store urfolksmarsjen i Bolivia i 2011 er en god illustrasjon. 

President Evo Morales´ regjering besluttet da å bygge en vei tvers gjennom et sårbart, beskyttet område i Amazonas kjent som TIPNIS. De lokale urfolksgruppene protesterte kraftig og marsjerte flere hundre kilometer til hovedstaden La Paz. Etter harde forhandlinger måtte Morales gi seg, noe som var et stort politisk nederlag.

Veien var i realiteten et brasiliansk prosjekt. Den skulle koble Brasil til havner ved Stillehavskysten, slik at det brasilianske industrijordbruket kunne eksportere sine produkter til Kina. Veien skulle bygges av det brasilianske entreprenørselskapet OAS og finansieres av den brasilianske utviklingsbanken BNDES.

På samme måte bygger Brasil veier og vannkraftverk i peruansk og ecuadoriansk Amazonas, som regel med meget stor lokal mostand. Slik bruker Brasil sine økonomiske og politiske muskler til å sikre egne strategiske interesser. Den politiske risikoen, miljøkonsekvensene og rettighetsbruddene eksporteres til nabolandene.

Ja, Dilma Rouseffs Brasil går så det suser. Men veksten har sin pris. Miljø og urfolk, både i Brasil og i nabolandene, er de som betaler mest.


Vil du lese mer om dette? Sjekk paperet Brasiliansk imperialisme i Amazonas? som jeg hadde på trykk i NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk i fjor.

Hva mener du? Er det riktig å kalle Brasils ekspansjon i Sør-Amerika "imperialisme", eller er det litt for drøyt?

onsdag 15. februar 2012

Dilma Rouseff ble torturert under diktaturet

Brasils president Dilma Rouseff ble torturert og satt nesten tre år i fengsel under milittærdiktaturet.


Dilma Rouseff i januar 1970 da hun ble fengslet. Bildet er fra hennes mappe hos spesialpolitiet DOPS i São Paulo. Hun satt i fengsel til slutten av 1972.

 De militære tok makten ved et kupp i 1964. Noen år senere, da Dilma Rouseff ble student, gikk hun inn i organisasjoner som forsvarte væpnet kamp mot diktaturet. Hun skal ikke har deltatt i væpnede aksjoner selv. I 1970 ble hun tatt da hun kom inn i en kafé som var overvåket. Da var hun selv bevæpnet.


Nylig frigitt bilde av Dilma Rouseff under avhør. Legg merke til offiserene i bakgrunnen som skjuler ansiktet.

I fengsel ble hun torturert i 21 dager, med slag, ulike typer elektrosjokk og såkalt "papegøyepinne" - en metode der personen henegs opp etter knehasene. Hun ble dømt til fire års fengsel, men slapp ut etter knappe tre.

Dilma Rouseff snakker svært sjelden om denne perioden av sitt liv. Men ved en anledning, da hun allerede var energiminister og ble hun utsatt for en særdeles dårlig spøk i senatet, rant det over. Hun ble spurt av en opposisjonssenator Agripino Maia (nåværende president i DEM) om hun hadde for vane å lyve, siden hun løy under avhør.

"Enhver sammenlikning mellom militærdiktaturet og det brasilianske demokratiet kan kun komme fra en som ikke verdsetter demokratiet. Jeg var 19 år, jeg satt tre år i fengsel og ble torturert på de mest barbariske måter, senator. Og sier du sannheten til dem som avhører deg, setter du livet til dine like på spill og overgir mennesker til døden.

Jeg er svært stolt over å ha løyet, senator, fordi å lyve under tortur er ikke lett. Nå, under demokratiet, snakker man sant; under tortur snakker de med mot og verdighet usant. Og dette (applaus fra salen) og dette, senator, er en del av min biografi som jeg er svært stolt over."

Respekt!

Først i fjor, med Dilma Rouseff som president, ble en sannhetskommisjon opprettet for å etterforske drap, tortur og forsvinninger under diktaturet (1964-1985). Veldig bra, men 25 år for seint.

Sjekk denne sangen av Chico Buarque: Apesar de voçê. Den ble skrevet i 1970 og forbudt av militærregimet fordi den var for kritisk (og ja, det er en eksplistt hudfletting av regimet). Klikk på YouTube-klippet til høyre, se bilder, hør sangen, les teksten. Slik var Brasil da jeg ble født.

onsdag 8. februar 2012

Kvinnelig toppsjef i Petrobrás


I dag, 9. februar, utnevnes Maria das Graças Foster til toppsjef i verdens nest største oljeselskap, Petrobrás. I fjor fikk Brasil kvinnelig president for første gang. Er kvinners rettigheter endelig i ferd med å få gjennomslag i verdens største katolske land?



 Maria das Graças Foster, ny toppsjef i Petrobrás.

Det er tung symbolikk i å ha en kvinnelig president i Latin-Amerika. Det er, om mulig, enda viktigere å ha en kvinnelig sjef i kontinentets største selskap. Petrobrás kontrollerer verdens største offshore oljereserver, det såkalte pré-sal-feltet utenfor kysten av Rio og São Paulo. Mye av Brasils økonomiske framtid står og faller på hvor suksessrik Maria das Graças Foster blir med å få opp disse ressursene.

Tydelige statlige signaler
Det er ikke tilfeldig at det er Petrobrás som blir det første av de virkelig store oljeselskapene i verden som utnevner en kvinnelig toppleder. Petrobrás er statsdominert, og finansminister Guido Mantega er styreleder. Det er altså statlige grep, som Norges nye regler om kvinneandel i styrer, som bidrar til å få kvinner opp og fram. Jeg mener det er riktig.

Utnevnelsen av Maria das Graças Foster er den siste av en rekke offentlige toppjobber som har gått til kvinner de siste årene. Brasiliansk høyesterett fikk i 2006 sin første kvinnelige president, Ellen Gracie Northfleet. Med Dilma Rouseff som president ble antallet kvinnelige regjeringsmedlemmer rekordhøyt.

Sjekk denne canadiske finanskvinnebloggen for å bli kjent med åtte av de nye kvinnelige sjefene: Viva Brazil! Leading the change for women

Barbie-jenter og macho-gutter
Dette betyr selvfølgelig ikke at alt er rosenrødt. I valgkampen ble Dilma Rouseff tvunget til å modifisere PTs programfestede støtte til fri abort. Abort er fortsatt ulovlig i Brasil, og vil høyst sannsynlig være det i mange år framover. I Kongressen gikk kvinneandelen ned etter valget i 2010. I næringslivet er kvinnelige toppledere sjelden vare. I Petrobrás sitt styre er Maria das Graças Foster eneste kvinne av i alt 15 medlemmer.

Ser man på kvinners stilling i det brasilianske samfunnet, er bildet komplekst og kanskje litt trist. Det er fullt av tafatte Barbie-jenter og gammeldagse macho-gutter. Gutter kjører ALLTID bilen. For jenter blir et oppslag i Playboy sett på som det definitive gjennombruddet på stjernehimmelen. Samtidig finnes det en masse knallsterke kvinner og mer oppegående menn.

Vi får la det ligge der foreløpig. Kjønnrollemønster og kvinners rettigheter i Brasil er et langt lerret å bleke. Heldigvis går det framover. Heia Graça!


søndag 5. februar 2012

Menneskesmugling til Brasil

Ja, du leste riktig. De siste månedene har det kommet fem-seks tusen mennesker fra Haiti til Brasil. Dette setter Brasil, som i åtte år har ledet FNs fredsbevarende styrker på Haiti, i et vanskelig dilemma. Åpne eller lukke grensen?

Haitianske immigranter sover i kirken i byen Inapari i peruansk Amazonas. Over 250 mennesker har strandet der etter at Brasil stengte grensene for haitianere uten visum. Foto: Mariana Bazo / Reuters

Haiti er det fattigste landet i Latin-Amerika. Brasil er det rikeste. Etter det forferdelige jordskjelvet på Haiti for to år siden, der over 200.000 mennesker døde, har mange haitianere flyktet og søkt lykken andre steder. I desember kom plutselig tusenvis til Brasil.

Til Amazonas
De første kom til den fattige, lille byen Brasiléia i delstaten Acre. Rett over elva ligger Cobija og Bolivia. Haitianerne kom ruslende over brua. Først noen få. Så noen titalls. Så flere hundre. Da stengte brasilianske myndigheter brua.

Men samtidig begynte haitianerne å dukke opp i den større byen Tabatinga i den brasilianske delstaten Amazonas. 800 km i luftlinje lenger nord, og en mye vanskeligere grense å kontrollere. Tabatinga ligger der Brasil, Peru og Colombia møtes, og det er en masse elver og veier og jungelstier overalt.



Vis større kart

Dette er første gang jeg legger inn et google-kart i denne bloggen. Håper det funker.


Menneskesmugling 
Det blir fortsatt spekulert i hvordan haitianerne klarer å komme seg til Brasil. Den sterkeste teorien går på at profesjonelle menneskesmuglere fra Mexico tilrettelegger. Først går de til fots til nabolandet Den dominikanske republikk. Deretter med fly til Ecuador som ikke krever visum. Derfra med buss til Peru og inn mot den brasilianske grensen. Hele ruten skal koste omkring 20.000 norske kroner.

Hva gjør Brasil? Ikke ulikt europeiske land som plutselig opplever en immigrasjonsbølge, stenger Brasil grensene for haitianere uten visum. De som har rukket å komme blir garantert humanitært opphold i fem år, med rett til familiegjenforening. Brasil setter et tak på 1200 visum fra Haiti hvert år.

Er de flyktninger?
I Brasil, akkurat nå, går en debatt vi kjenner godt fra Norge. Er de egentlig flyktninger? Det føderale politiet, som har med alle utenlandssaker å gjøre, sier de fleste haitianerne selv sier de er flyktninger. Lederen av Brasil nasjonale immigrasjonsråd sier imidlertid at de ikke er det, da de ikke er utsatt for politisk forfølgelse i hjemlandet.

Denne saken er uansett en god illustrasjon på én av konsekvensene av Brasils økonomiske boom det siste tiåret. Stadig flere mennesker i nabolandene ser på Brasil, som USA, som et mulighetenes land, og vil ønske å ta seg dit på lovlig eller ulovlig vis. Brasil, som USA, er et land bygd opp av migranter. Er det da moralsk forsvarlig i dag å holde de fattige naboene ute med stengte grenser, visumplikt og høyspentgjerder?